Stappfull dronesal i Arendal: – Vi må bestille effekt, ikke løsninger

ARENDAL: Det var stappfullt da forsvarstopper og norsk droneindustri møttes under Arendalsuka for å diskutere hvordan Norge raskest mulig skal bygge en reell dronekapasitet.

Rundt bordene satt gründere, produsenter, lobbyister og industriaktører. Budskapet fra scenen var tydelig: Norge må lære raskere av Ukraina, trene mer og finne helt nye måter å samarbeide mellom Forsvaret og industrien på.

Debatten kom i kjølvannet av Stortingets forsvarsforlik, der det ble lagt opp til en rask og omfattende styrking av Forsvarets dronekapasitet og tettere samarbeid med norsk industri.

Ordstyrer var Geir Hågen Karlsen, assosiert partner i Geelmuyden Kiese, som også har norske droneselskaper på kundelisten. I panelet satt sjef Hæren – generalmajor Lars Lervik, sjef Sjøforsvaret – kontreadmiral Oliver Berdal, direktør i Forsvarsmateriell Gro Jære, Griff Aviation-sjef Thomas Klungsøyr og Robot Aviation-direktør Christian Fekete.

Droner er langt mer enn noe som flyr

Et gjennomgående poeng var at «droner» ikke lenger kan forstås som bare små ubemannede luftfartøy. Autonome og robotiserte systemer vil finnes i lufta, på bakken, på sjøen og under vann – og bli integrert i stadig flere militære systemer.

Gro Jære understreket at en dronekapasitet er langt mer enn selve plattformen. Sensorer, batterier, programvare, trening, konsepter og anskaffelsesmodeller må henge sammen. Samtidig må systemene være fleksible nok til å kunne ta inn teknologi som ennå ikke eksisterer. Det krever tett samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarsmateriell og industrien.

Fra Forsvarets side ble lærdommen fra Ukraina oppsummert på lignende måte: Autonome systemer kommer til å bli en integrert del av militære kapasiteter, og Norge må både organisere, trene og bygge erfaring langt bredere enn i dag.

Geir Hågen Karlsen (til høyre) har de siste årene markert seg som en synlig stemme i skjæringspunktet mellom forsvar og norsk droneindustri. Gjennom Geelmuyden Kiese har han blant annet ledet flere debatter der norske droneselskaper møter Forsvaret, myndigheter og politikere.

Bestille effekt

Et av de tydeligste signalene fra panelet var at Forsvaret må endre selve måten man møter industrien på.

Tradisjonelt har Forsvaret i stor grad definert hvilket system eller hvilken løsning som skal anskaffes. I en droneverden der teknologien endres på måneder, kan en slik modell bli for treg. I stedet ønsker Forsvaret i større grad å beskrive hvilken militær effekt eller hvilket problem som skal løses, og la industrien være med på å utvikle løsningen.

Poenget fra de på scenen var at kompetansen ikke nødvendigvis sitter hos den som bestiller. Forsvaret kjenner det operative behovet, mens industrien og teknologimiljøene i mange tilfeller sitter tettere på hvilke tekniske muligheter som finnes.

Det krever også et kulturelt skifte. Forsvaret skal ikke nødvendigvis spesifisere nøyaktig hvilket dronesystem det trenger, men beskrive effekten det ønsker oppnådd. Deretter må løsningene utvikles i langt tettere samspill mellom operative miljøer, industri, FFI og Forsvarsmateriell.

Det er nettopp en slik arbeidsform Ukraina har demonstrert: raske tilbakemeldinger fra brukerne, korte utviklingsløp og leverandører som kontinuerlig tilpasser teknologi til behovene på bakken.

Kapasitet handler om mer enn å kjøpe 

Christian Fekete fra Robot Aviation pekte på organisering, trening og evnen til å operere mange autonome systemer samtidig som avgjørende dersom Norge skal bygge en reell kapasitet.

Han mener det må etableres flere treningsarenaer, og at Norge etter hvert trenger mange operatører som faktisk kan bruke systemene. Hovedpoenget var at kapasitet ikke oppstår ved bare å fylle lagrene med droner.

– Det er ikke teknologi det står på nå. Det er beslutninger og tiltak, sa Fekete.

Han viste samtidig til at norsk industri allerede er tett på Ukraina, både for å gi støtte og for å hente erfaringer tilbake til norske utviklingsmiljøer.

Robot Aviation samarbeider med flere norske teknologiaktører, og Fekete trakk frem hvordan små og mellomstore selskaper kan jobbe sammen i stedet for å forsøke å løse alt alene.

Ukraina har endret tempoet

Ukraina ble den naturlige referansen gjennom hele samtalen. Men panelet advarte samtidig mot å kopiere ukrainske løsninger direkte.

Krigen har vist hvor fort teknologien utvikler seg, hvor raskt systemer blir utdatert og hvor tett leverandører må jobbe med operative brukere.

Gro Jære trakk frem at det ikke bare er selve teknologien Norge bør lære av, men metodikken: korte utviklingssløyfer, direkte tilbakemeldinger fra fronten og leverandører som raskt kan endre produktene når behovene endres.

Fra industrien ble også kapital og kultur trukket frem. Thomas Klungsøyr fra Griff Aviation beskrev kapitaltilgang som avgjørende dersom norske selskaper faktisk skal kunne skalere. Samtidig må både industri og myndigheter bli mer villige til å teste, feile og forbedre løsninger underveis.

Lars Lervik trakk på sin side frem nettopp kulturen for å prøve og feile som noe Forsvaret må bli bedre på. Evnen til selv å lære raskt vil være avgjørende – Norge kan ikke bare bruke erfaringene fra Ukraina.

Ikke kjøp gårsdagens teknologi

Et sentralt dilemma gikk igjen: Forsvaret trenger kapasitet raskt, men teknologien utvikler seg så fort at store lagre av dagens droner kan være teknologisk utdaterte lenge før de faktisk skal brukes.

Derfor argumenterte flere i panelet for at Norge må bygge industriell kapasitet, kompetanse og treningsmuligheter parallelt med at det anskaffes operative systemer.

For industrien er ønsket også at Forsvarets øvelser i større grad brukes som utviklingsarenaer. Fekete viste blant annet til øvelser og eksperimenteringsarenaer der norske selskaper kan teste systemer tett sammen med Forsvaret og FFI. Ambisjonen, mener han, bør være at Norge blir ledende i NATO på droner og autonome systemer under arktiske forhold.

Wiig utfordret panelet på Kina

Mot slutten kom Knut Roar Wiig, gründer og kjent kritiker av norske droneanskaffelser, med et spørsmål som traff en annen side av debatten: Hvor norske eller allierte er egentlig systemene Norge kjøper og finansierer?

Wiig viste til de store norske bidragene til ukrainske droneanskaffelser og stilte spørsmål ved hvor mye av pengene som til slutt går til kinesiske komponentprodusenter. Han trakk også frem en utvikling der både Kina og USA i økende grad beskytter egne forsyningskjeder og egen droneindustri.

Poenget hans var at opprinnelsen til komponentene – fra elektronikk til magneter – kan bli minst like strategisk viktig som hvem som setter sammen selve dronen.

Gro Jære var langt på vei enig i problemstillingen.

Hun understreket at Forsvaret og industrien må ha kontroll på hele verdikjeden, og viste til at også Ukraina arbeider for å erstatte kinesiske komponenter og bli mer selvforsynt. Samtidig advarte hun mot en for enkel «norsk eller utenlandsk»-diskusjon. Forsvaret trenger den beste teknologien, og løsningen vil være en kombinasjon av norsk industri og internasjonalt samarbeid.

– Vi må ha kontroll på hele verdikjeden, var kjernen i svaret fra Jære.

Det oppsummerte også mye av spennet i den fullsatte salen i Arendal: Norge skal få dronekapasitet raskt, men kapasiteten kan ikke bare måles i antall droner.

Forsvaret skal definere effekten det trenger, industrien må få større rom til å utvikle løsningene – og Norge må samtidig bygge kompetanse, produksjon og forsyningssikkerhet som varer lenger enn den neste teknologigenerasjonen.