Politidronen rykker ut før politibilen: Nå skal politiet vurdere oppdraget fra luften på to minutter

Nylig klippet justisminister Astri Aas-Hansen snoren ved en operatørplass som for anledningen var satt opp i et bygg ved Majorstua politistasjon. Politiet har nå syv DFR dronestasjoner bare i Oslo Politidistrikt i tillegg til tre andre distrikter.

NRK var med på åpningen, men fikk ikke tilgang ved det virkelige operasjonsrommet på politiets nasjonale beredskapssenter utenfor Oslo. Det bekrefter operativ leder Jørgen Lunde Ronge i politiets dronetjeneste overfor Dronemagasinet.

Ronge har vært med siden den spede starten i 2019, da de 18 første dronepilotene i politiet ble utdannet. Nå er størrelsen på prosjektet en helt annen, med dronepiloter og spesialbygde dronebiler i alle politidistriktene og en avdeling med flere enn 100 dronepiloter.

Dronemagasinet har fulgt utviklingen siden starten. Allerede i mai 2019 skrev vi om hvordan Politidirektoratet ville teste droner i Agder, Troms og Trøndelag, med 18 politipiloter og dronekofferter i patruljebiler. I september samme år var de første pilotene operative. Den gang handlet det først og fremst om åstedsdokumentasjon, trafikkulykker, søk, større hendelser og bedre situasjonsforståelse. Nå, snart sju år senere, er det samme operative behovet flyttet inn i et helt annet teknologisk konsept: faste dronebokser, fjernstyring og video direkte inn til politiets operasjonssentraler.

Utviklingen viser hvor langt politiets dronebruk har beveget seg: fra enkeltpiloter som tok med seg dronen i patruljebilen, til et nasjonalt konsept der droner står klare i dokker, kan sendes ut på kort varsel og styres fra et sentralt operasjonsrom.

DFR – drone som første respons

Politiets bruk av DFR, drone som første respons fra dronestasjoner eller -bokser plassert på sentrale steder og fjernstyrt fra beredskapssenteret, har pågått lenge, men i liten skala.

DFR står for Drone as First Responder, eller drone som første respons. Konseptet er enkelt å forklare, men krevende å gjennomføre: En drone står ferdig ladet i en værbeskyttet boks på et strategisk sted. Når en hendelse meldes inn, kan dronen sendes ut før patruljen er fremme. Den kan gi operasjonssentralen direkte video fra stedet, bedre situasjonsforståelse og et raskere beslutningsgrunnlag for hvilke ressurser som skal sendes inn.

Dronen erstatter ikke politipatruljen. Poenget er å gi politiet øyne på stedet tidligere. Ved voldshendelser, trafikkulykker, leteaksjoner eller uoversiktlige situasjoner kan de første minuttene være avgjørende for hvordan politiet vurderer risiko, ressursbruk og taktisk tilnærming.

– Vi går nå fra å ha vært i ett politidistrikt, altså rundt Oslo, og sånn cirka en gang i uka, ofte litt sjeldnere, til at vi nå dekker en del områder i fire politidistrikt 40 timer i uka. Da går vi fra at det blir en litt sånn prototype-valideringsfase omtrent, som vi har vært i nå, til at vi i mye større grad skal være en ressurs som politiet kan legge til grunn at de har tilgjengelig, sier Ronge til Dronemagasinet.

I tillegg til Oslo er det plassert ut DFR-stasjoner i Øst politidistrikt, tre i Bergen i Vest politidistrikt og i Finnmark.

Dronemagasinet skrev i juni i fjor om de første forsiktige DFR-testene på Østlandet. Da brukte politiet bare sju timer i uken på å fly fra to teststasjoner, blant annet fra Sandvika og Indre Oslofjord. Nå er testingen flyttet over i en langt mer operativ fase, med flere geografiske områder, større forutsigbarhet og bemanning som skal kunne håndtere langt flere oppdrag.

På bakrommet, for å kalle det det, jobbes det også.

Operativ leder Jørgen Lunde Ronge i politiets dronetjeneste tilbake sommeren 2020 da de første testene ble gjort for drone i Oslo Sentrum.  FOTO: Anders Martinsen

En del av anskaffelsen på 300 millioner

Bak snorklippingen ligger en av de største teknologianskaffelsene i norsk politi de siste årene. Dronemagasinet skrev i mars 2025 at politiet skulle kjøpe droner og dronesystemer for inntil 300 millioner kroner – den største droneinvesteringen i norsk politi noensinne.

Anskaffelsen omfatter både de DJI-dronene politidistriktene allerede bruker, taktiske droner til innendørsbruk og DFR-løsninger, altså drone-i-boks-systemer som kan plasseres ut på faste steder og fjernstyres inn mot hendelser.

I april skrev Dronemagasinet at politiet har inngått dronekontrakter med en ramme på inntil 300 millioner kroner, med varighet på 2 + 2 år. Etter det Dronemagasinet erfarer, skal om lag halvparten av investeringen – rundt 150 millioner kroner – brukes på dronestasjoner. Det er disse stasjonene som nå danner grunnlaget for politiets DFR-satsing.

Dronestasjonene politiet nå kjøper inn er DJIs Dock 3. Det er en automatisk drone-i-boks-løsning der dronen står værbeskyttet, lades, klargjøres og kan sendes ut på oppdrag uten at en pilot fysisk står ved startstedet. Dock 3 er laget for fjernoperasjoner med automatisk avgang, landing og lading, og er dermed selve teknologiplattformen som gjør Drone as First Responder mulig i større skala.

Etter det Dronemagasinet tidligere har omtalt, er Nokia et europeisk reservealternativ for dronestasjonene. Foreløpig er det likevel DJI Dock 3 som er den konkrete plattformen i den utrullingen politiet nå er i gang med.

Skalere bemanningen

– Vi har nå ett operasjonsrom, og så skal vi ta noen grep for å ytterligere forbedre det i løpet av de kommende månedene. Det som er interessant med konseptet for vår del, er at vi kan skalere bemanningen til de påregnelige antall oppdragene. Det er veldig nytt.

– Vi må sette på en bemanning som gjør at vi kan håndtere de oppdragene som kommer inn. Og nå som vi har bygd ut ganske mye geografi, så øker antall oppdrag som vi må kunne håndtere. Da må vi gå fra det antallet operatørplasser vi har i dag til at vi har et høyere antall operatørplasser som gjør at vi kan teste hva det vil si å håndtere alle de oppdragene.

Det er nettopp dette som skiller DFR fra tradisjonell dronebruk i politiet. Tidligere måtte en dronepilot være fysisk i nærheten, hente ut utstyr, gjøre vurderinger på stedet og fly fra patruljens posisjon. I DFR-konseptet er dronen allerede plassert ute i området den skal dekke. Operatøren sitter sentralt, og systemet må på sekunder kunne avklare vær, luftrom, teknisk status og om oppdraget kan gjennomføres innenfor godkjente rammer.

For politiet handler dette derfor like mye om organisering, operasjonsrom, sikkerhetssystemer og prosedyrer som om selve dronen.

Full redundans – to droner på hver stasjon

På spørsmål fra Dronemagasinet bekrefter Ronge at det vil være to dronebokser på hver stasjon. Dronepiloten på beredskapssenteret kan lande en drone etter fullført oppdrag, og den starter ladingen av batteriet samtidig som den andre dronen tar av for neste oppdrag.

– Det er riktig at disse bygges med full redundans på alt av både strøm, nettverk og flytid. Dette er luftfart, ting skjer, så det å ha tilstrekkelig buffer og redundans, innebygd sikkerhet, det er meget viktig for oss.

To bokser på hver lokasjon betyr i praksis at politiet bygger inn kapasitet til flere oppdrag etter hverandre. En drone kan lande og lade, mens den andre kan sendes ut. I tillegg handler redundansen om strøm, nettverk, kommunikasjon og operativ oppetid. For en beredskapsressurs som skal være tilgjengelig når hendelser skjer, er det ikke nok at teknologien virker i en demonstrasjon. Den må virke gjentatte ganger, under skiftende værforhold og i et luftrom der andre brukere også skal ivaretas.

Slik ser NOTAM-ene ut på ippc.no når politiets DFR-stasjoner er operative. FOTO: Skjermfoto / ippc.no

Under testperioder og operative flyvninger varsles luftromsbrukere gjennom NOTAM når politiet flyr BVLOS, altså utenfor pilotens direkte synsrekkevidde. Dette er en viktig del av det flyoperative konseptet. DFR i byområder betyr ikke bare rask respons, men også flyging i komplekst luftrom, over tettbygde områder og nær annen aktivitet. Derfor er automatiserte go/no-go-vurderinger, tekniske barrierer og klare prosedyrer avgjørende.

Droneprosjektet skal bygges videre ut

De om lag 14 DFR-stasjonene dekker om lag 23 prosent av befolkningen, men frem til 2028 skal prosjektet bygges videre ut.

– Vi er ikke helt sikre på hvordan vi skal bygge de nye sitene, om vi da ønsker en fortetting, altså i praksis kortere responstid, eller om vi skal bygge ut med ytterligere geografi, større dekningsområder, og eller om vi skal ha helt nye områder inn, sier Ronge.

Det valget blir viktig for hvordan DFR faktisk vil oppleves som beredskapsressurs. Fortetting i allerede dekkede områder kan gi kortere responstid og bedre tilgjengelighet i byområder. Nye geografiske områder kan gi flere innbyggere tilgang til drone som første respons fra politiet, men med større avstander og mer varierende responstid. Politiet må dermed balansere to hensyn: hvor raskt dronen skal være fremme, og hvor mange områder i landet som skal omfattes av tjenesten.

Ambisjonen er høy, men konkret: raskere situasjonsforståelse, bedre ressursbruk og økt trygghet – før første patrulje rekker fram.

– De første ti minuttene i en hendelse er de mest kritiske. Det er der mye kan gå galt. Hvis vi kan ha øyne på stedet etter to minutter, endrer det hele beslutningsgrunnlaget, fortalte Ronge da han presenterte denne nye fasen av DFR-prosjektet på dronekonferansen UNC i Oslo i februar.

Responstid: To minutter i kjerneområdet

DFR bygger på forhåndsplasserte droner i såkalte «drone-i-boks»-løsninger. Hver enhet dekker et begrenset område, slik at responstiden holdes ekstremt lav.

Her prøver to mistenkte forgjeves å slippe unna politiets DFR-drone. FOTO: Politiet.

– Internt jobber vi med en minutts flytid per kilometer. I kjerneområdet betyr det rundt to minutter fra hendelsen er meldt til vi har video i operasjonssentralen. Det forutsetter full automatisering – ingen manuelle sjekklister, ingen tidkrevende vurderinger. Enten flyr vi, eller så flyr vi ikke, forklarer Ronge.

Det er denne ambisjonen som gjør DFR til noe mer enn enda en drone i politiets verktøykasse. Når politiet kan få levende bilder fra et åsted, en ulykke eller en pågående hendelse før første patrulje er fremme, endres også måten oppdraget kan ledes på. Operasjonssentralen kan se omfanget, vurdere risiko, styre patruljene bedre og i noen tilfeller avklare om det trengs flere eller færre ressurser. I mange tilfeller forventes det at oppdraget til og med kan avsluttes før et stort lag med ressurser er kalt ut fordi dronen avklarer situasjonen tidlig.

Samtidig reiser teknologien nye spørsmål om kapasitet, personvern, luftrom, datasikkerhet og hvordan politiet skal bruke video fra luften i sanntid. Politiet har de siste årene bygget opp dronekapasitet steg for steg. Med DFR går satsingen inn i en fase der drone ikke lenger bare er noe en patrulje tar med seg ut, men en fast beredskapsressurs som kan være i luften før politibilen er fremme. Slik politiet legger opp til bruken av droner er det primært en reaktiv ressurs, men erfaring fra andre sammenlignbare prosjekter viser at også en proaktiv bruk av droner har stor samfunnsnyttig gevinst.