Forsvarets dronestrategi må bygge bro – ikke murer

Kommentar: Forsvarets dronestrategi må bygge bro – ikke murer

Mandag 1 desember 2025 legger forsvarsministeren fram Forsvarets dronestrategi. Det er på høy tid.

Droner har gått fra å være støtteverktøy til å bli en av de mest avgjørende teknologiene i moderne konflikt, og Norge trenger en helhetlig retning for både bruk og vern mot droner. Samtidig er det viktig at vi ikke gjør dette til et rent militært anliggende. Fremtidens dronekapasiteter – og mottiltakene – skapes i skjæringspunktet mellom forsvar, industri, forskning og sivile operatører.

Forsvarets forum har allerede «lettet på sløret» og pekt på fire hovedprioriteringer i strategien: rask etablering av forsvar mot droner, effektiv utnyttelse av droneteknologi, tettere samarbeid med sivil sektor og allierte, og langsiktige investeringer i teknologi og kompetanse. Det er en god retning. Spesielt er det avgjørende at samhandling med sivile miljøer løftes fram som en bærende pilar – ikke en parentes.

Norge har et unikt utgangspunkt. Vi har verdensledende nisjer, fra små rekognoseringsdroner til autonome systemer, og et voksende økosystem av profesjonelle droneoperatører. Det sivile markedet har frem til nå drivet innovasjonstakten, stått for masseproduksjon, skapet driftserfaring i krevende miljøer og utvikler opplærings- og vedlikeholdsregimer i et tempo det offentlige sjelden kan matche. Når statssekretær Gerhardsen tidligere har sagt at Forsvaret må lære fra sivil sektor for å henge med på innovasjonstakten, er det en realitetsorientering vi fullt ut deler.

Men samarbeid må gjøres konkret. Skal Forsvaret lykkes, trengs:

• Felles test- og øvingsarenaer der militære behov møter sivile løsninger tidlig – før krav fryses og anskaffelser låses.

• Raskere anskaffelses- og iterasjonsløp, med rom for hyppige oppgraderinger. Droner er «software first»; de må utvikles i takt med trusselen, ikke etter et tiårig planverk.

• Standardisering og interoperabilitet på tvers av sektorene, slik at det som virker i sivile operasjoner også kan skaleres militært – og omvendt.

• Et tydelig industrispor som både mobiliserer norsk produksjon og utvikling av nasjonale kapasiteter og kobler oss tettere til allierte verdikjeder.

Den nordiske avtalen om felles anskaffelser av droner – signert i oktober – viser at regjeringen allerede tenker samarbeidsorientert i praksis. Nå må vi sikre at denne logikken også gjelder hjemme: at sivile aktører og norsk industri blir en integrert del av løsningen, ikke bare leverandører på slutten av løpet.

Det er også her strategien får sin største betydning. Debatten om dronebidrag til Ukraina og balansen mellom akutte behov og langsiktig norsk kapasitet har vist hvor sårbart det er å mangle en tydelig nasjonal plan. En strategi som gir forutsigbarhet for investeringer, testmuligheter og kompetansebygging, er ikke bare forsvarspolitikk – det er beredskapspolitikk og næringspolitikk i ett.

Vi i UAS Norway forventer ikke at alt løses i morgen. Men vi håper strategien peker ut én klar vei: Norge skal utvikle, produsere og operere droner – og motdronekapasiteter – gjennom tett, organisert samhandling mellom privat og offentlig sektor. Lufta er ikke lenger forbeholdt de få. Derfor må også løsningene bygges av de mange.